Det høres vel ikke ut som murmeldyret Lasse vel? Jeg har virkelig blitt ett annerledes menneske her nede, jeg trenger virkelig lite søvn. Har knapt sovet mer enn 15 timer søvn totalt siden jeg forlot Bergen, det er i seng 01.00, våkner av meg selv eller min gode venn Hansi som jeg har begynt å kalle han/hun, kl 07.00 hver morgenen. Frisk, rask og opplagt jeg jumper ut av senga, klar for en ny dag i Afrika. Sove kan man gjøre når man kommer hjem, man vil ikke sove bort Afrikanatta heller, oppleve så mye en kan mens man er her nede, tenker jeg. Man får liksom ikke nok av dette landet, og folket. Alt er nytt, spennende, og uvant, jeg gleder meg til hver dag, må klype seg selv i armen for å forstå at dette skjer, og er virkelig faktisk!
Denne morgenen, mens jeg sitter og ser solen stige opp av av horisonten, hører jeg en merkelig og høy rasling ett eller anna sted fra… tenker det er en vifte eller noe annet som slår borti noe? Men neida, oppe i en av lampene, har ett-eller.anna STOOORT satt seg fast i løpet av natten. Nervøs som fy jeg nærmer meg. Lange hårete ben stikker ut gjennom glasset, jeg er ikke sikker på hva som er kommet på besøk. Håpet er at det er en monsteredderkopp, som virkelig kan kurere ”arachnaid-fobien” til noen av jentene….
Etter som timene løper av sted, står jentene opp sakte men sikkert, og frokost på terrrassen inntas. Vi har i dag bestemt at vi skal ha ett fellesmøte for å diskuterte litt kjøre-regler her nede, slik at vi skal kunne fungere oss i mellom, og ta opp det vi trenger med rette vedkommende. Luke og Whyness ringer og lurer på om vi ikke skal spise lunsj sammen i dag. Vi avtaler at de kommer til huset etter møtet, for å reise sammen i en minibuss.
Vi reiser inn til sentrum for å ta ut penger, har planer om å handle på butikk på hjemturen.Det er nok av mennesker som prøver å livnære seg på best mulig måte her nede, vi ser mennesker med trillebår overlesset med frukt og grønnsaker, barn og unge som har boder satt opp på gatehjørner rundt omkring. Vi blir fort oppsøkt av mennesker som forsøker å selge smykker og annet turist-vas. Vi takker høflig nei, og tenker vi ikke vil holde en profil som tilsier rikdom og velstand. De fleste studentene har tanker om å heller være den oppsøkende parten ved markedet i sentrum en annen dag….Etter x antall uttak i minibank, er vi endelig på vei til ett sted hvor Luke og Whyness gjerne vil vise oss! Det er: The David Livingstone Lodge and Spa, ett vanvittig sted lokalisert rett ved Zambezi River.
Det blir tatt masse bilder, og tror de fleste blir overveldet av det de ser og opplever. Den ville og store elven som siger sakte forbi, mot sin ferd nedover mot Victoria Falls. Vi tar lunsj rett ved elvekanten, med hotellets cruise-båt som nærmeste ”nabo”. Vi får servert utsøkt mat og drikke, med upåklagelig service. Over oss svever, helikoptere og motoriserte paraglider til turistenes fornøyelse. Luke kan fortelle at det tar av ett helikopter hvert kvarter, det er slik turistbransjen tjener sine penger her nede. Inne i mellom alt, får vi også se litt lokalt dyreliv. 2 stk ørner svever over elven, sikkert på jakt etter fisk (?)
Under måltidet, og mellom rettene blir det til at vi deler kultur, og tradisjoner med Luke og Whyness. De er like overrasket over forskjellene som vi er, og det hele utvikler seg til at vi lærer mye, og kanskje forstår bedre de menneskene vi er her for å hjelpe…. Det er kjekt å merke at tonen, og praten sitter løsere nå, man trenger litt tid sammen for å bryte barrierer, og bli trygg på nye mennesker og kulturer.
Vi hygger oss langt utover ettermiddagen ved elvekanten. Luke ordner med personalet, at vi kan få tatt en titt på rommene som er på lodgen. Vi får omvisining på ett standard rom, og en luksus-suite! Wow! Her kan man 100% sikkert ta med enhver kjæreste og få JA! J mang en sj.pl.student som drømmer om en måneds lang ”Honeymoon” her nede, man kan bare ikke la vær å bli forelsket i dette landet.
Etter mange timer ved lodgen, vender vi nesen hjemover igjen. Planen var å få handlet inn litt mer nødvendig, før stengetid (faktisk åpent til kl 18.00 på søndager….) Men vi må dessverre reise hjemover med uforettet sak, da det er stengte butikker, pga vareopptelling i dag. Men Luke ordner hvertfall at jeg og han kjøper en kartong med 0,5l. vann til kvelden-/ morgendagen. Det er såpass varmt her, at den norske standarden med å få i seg minst 1,5-2l. vann, kan man se langt bort i fra! Her er det anbefalt ca 2,5 liter for lokalbefolkningen, og vi norske må drikke laaangt mer enn det! Man svetter og taper mye væske her nede, og jeg har selv kjent på dette ubehaget med svimmelhet, hodepine og dehydrering. Vi drikker vann som det skulle vært ”noko anna”, koster ikke mye for kjøpe-vann på flaske egentlig. Ca 2,50,- nok for 1,5 liter. Vi holder oss til flaskevann foreløpig, vil kanskje koke opp vann selv etter hvert, og kjøle det ned….
Vi hygger oss langt utover ettermiddagen ved elvekanten. Luke ordner med personalet, at vi kan få tatt en titt på rommene som er på lodgen. Vi får omvisining på ett standard rom, og en luksus-suite! Wow! Her kan man 100% sikkert ta med enhver kjæreste og få JA! J mang en sj.pl.student som drømmer om en måneds lang ”Honeymoon” her nede, man kan bare ikke la vær å bli forelsket i dette landet.
Etter mange timer ved lodgen, vender vi nesen hjemover igjen. Planen var å få handlet inn litt mer nødvendig, før stengetid (faktisk åpent til kl 18.00 på søndager….) Men vi må dessverre reise hjemover med uforettet sak, da det er stengte butikker, pga vareopptelling i dag. Men Luke ordner hvertfall at jeg og han kjøper en kartong med 0,5l. vann til kvelden-/ morgendagen. Det er såpass varmt her, at den norske standarden med å få i seg minst 1,5-2l. vann, kan man se langt bort i fra! Her er det anbefalt ca 2,5 liter for lokalbefolkningen, og vi norske må drikke laaangt mer enn det! Man svetter og taper mye væske her nede, og jeg har selv kjent på dette ubehaget med svimmelhet, hodepine og dehydrering. Vi drikker vann som det skulle vært ”noko anna”, koster ikke mye for kjøpe-vann på flaske egentlig. Ca 2,50,- nok for 1,5 liter. Vi holder oss til flaskevann foreløpig, vil kanskje koke opp vann selv etter hvert, og kjøle det ned….
Søppelordningen her nede er faktisk ganske merkelig, og ikke helt hva jeg forventet. Afrika er faktisk forsøplet til de grader. Her ligger det søppel i gatene, og spredd langs veiene, Man forventer ikke at det ligger et eller ti snickers-papir når man ser utover afrikansk savanne! Her ved huset er det gravd et stort hull i bakken, som vi skal kaste nesten all søppel i… Har faktisk ikke forstått helt hva som kommer til å skje med dette, om de brenner det, eller om det bare blir tildekket av jord?
Ellers er jeg i god form, ingen malaria enda hvertfall?! Man tar sine forhåndsregler, men det er uungåelig å ikke få kontakt med den afrikanske flora og fauna. Vi går fortsatt på Malaria-profylakse, for å forebygge evt sykdom… Hveeer onsdag i 19 uker, til måltid. Uvant å måtte tenke på slikt, jeg som ellers aldrig tar tabletter eller medisin. Men men, vi har ett felles opplegg på dette her, slik at vi ikke glemmer ”pilla” vår…
Dette er faktisk kvelden før den 1 praksisdag i Zambia. I morgen skal vi møte opp kl 09.00 på sj.pl.skolen som befinner seg på sykehusområdet. Jeg gruer meg, og lurer fælt på hva som venter oss? Og ikke minst hva som er forventet av oss som norske sj.pl.studenter? vi har egentlig ikke fått så mye info om opplegget, hvilke studenter som skal jobbe i lag på de forskjellige avdelingene. Jeg har fått Christina som ”partner”, noe jeg er ganske glad for. Virker som ei positiv, dyktig og trivelig jente. J Nei, nok skryt, kan hende det det går rett fletta på ho, bokstavelig talt! :P
De fleste ser nok frem til å få internett i morgen, slik at vi får oppdatert oss på hva som skjer i verden, og der hjemme. I kveld gikk skjegget, det er vel noe jeg har utsatt i lengre tid, men med praksisdag i morgen, er jeg blitt 10 år yngre i følge noen av mine reisevenner?! Det er jo rart å se i speilet, ser på en kar jeg ikke kjenner igjen, har ikke sett haka mi nybarbert på 10 år!! O_o! men med litt skryt og komplimenter er det jeg satser på at man venner seg til mitt nye ansikt?
Nok en kveld forløper med edderkoppdreping, hyl og skrik, før jeg kan returnere til mitt eget rom, liggende her i sengen og blogge til dere der hjemme…. Tror jeg kan venne meg til den afrikanske natten, gir meg skikkelig følelsen av å være her…. Kommer nok til å få ett skikkelig spark bak i morgen, nå man møter virkeligheten, og ser virkelige pasienter, på Livingstone General Hospital. Is this my destiny?
Fantastisk Lasse!!! Vil lese mer! Gleder meg til å høre hvordan første praksisdag gikk for dere. Hils så mye til Linn, og fortsett å være den flinke hanefaren som du er:) klemmer fra Pia
SvarSlett