Jeg er blitt innkalt 21/09 kl 1230. der skal vi tenke gjennom hva som er grunnane til at man vil reise, hva man vil lære osv.
Jeg ser på dette som en utrolig spennende og lærik erfaring å ta med seg i livet. Mange vil sikkert se på dette som en "ferie" i Afrika i 3 mnd, men jeg vet det kommer til å bli tøft! Man vil oppleve mange situasjoner hvor vi i Norge med enkelhet og selvfølge kunne behandle de pas som kommer, men pga mangel på ressurser og utstyr, gjøre det beste ut av situasjonen. Å vite at man ikke kan gjøre allt som er nødvendig for pas, og hva vil det gjøre med meg som sj.pleier? Se andre mennesker lide, evt dø? En del av livet, en del av virkligheten? For oss; NEI, for andre mindre heldigstillte; JA desverre! :(
I Norge har vi ett velutstyr og "kostnadsfritt" helsevesen. alle skal og kan bli behandlet, men for befolkningen i Zambia er situasjonen litt annerledes. Mange pas har ingen, eller dårlig økonomi. Det er er virkelighet som kan sette ting i perspektiv. Hvor lett og bra har vi det i Norge egentlig, vi klager og syter, når andre har det mye vanskeligere?
Denne praksisen innebærer at vi som sj.pl.studenter skal jobbe individuelt, og mye alene. Vi kommer ikke til å oppleve norsk standard med 1-2 sykepleierkontakter, men å bruke medstudenter som veiledere i det praktiske arbeidet. Det innebærer masse samarbeid og diskusjoner, og stole på at det vi har lært hittil, er riktig, og viktig! :) Denne praksisen er det siste vi gjør i studiumet, og er i praksis klar for arbeidslivet etter dette. Jeg tror man lærer å arbeide indivuellt, samarbeide i grupper, stole på kollegaer, vokse som menneske, og ta vanskelige beslutninger, både etiske og praktiske.
Pas gruppen kommer til å bestå av lokalbefolkning, og kommunikasjonen vil bli på engelsk. Det kommer til å innebære noen hindringer. Vi har jo da lært det meste av yrket på norsk, og skal nå bruke fagutrykk på engelsk. Men dette ser jeg på som noe utfordrende, og spennende. man har da fingre, hender og penn og papir om man står fast, så at man skal klare å utrykke seg, og forstå, ser jeg ganske greit på?
Vel, vi krysser fingrene, og satser på at jeg klarer å svare for meg i morgen, og er "moden" nok til ett slikt eventyr, på godt og ondt. :)
