Våknet tidlig i dag også, til 1 stikk nede på leggen. Veit ikke hva jeg har vært i nærkontakt med, får håpe det ikke er noe farlig som har stukket meg? Satser på at det ikke er en malariamygg, og at jeg dermed holder meg frisk og rask under oppholdet her nede…
Vi har planer om å gå for første gang i dag, droppe den kollektive bussingen av 11 stk fra A til Å. Dermed spenner 11 spente studenter på seg skolesekken, med nyinnkjøpt notisblokk, matpakke, og håp i blikket. Vi følte oss som 6-åringer på vei til første skoledag.
På skolen ble vi tatt imot av lærere på sj.pleie-skolen, som gav oss litt generell informasjon om hva vi skulle være med på, og hva de neste dagene ville innbringe. En sj.pleier skulle deretter vise oss omkring på området, og alle avdelinger. Vi blir vist rundt på det relativt store sykehuset, som er delt inn i Medical ward, Maternety ward, Paediatric wards, og Surgical wards. Alle avdelinger er delt inn mer eller mindre male og female wards (for å skille mellom kjønnene) Hver enkelt avdeling er igjen også med normal og High-cost wards (for dem som er heldigere stilt enn folk flest.) Dermed blir vi slept rundt i alle avdelinger, og får sett pasienter liggende i senger rundt omring, med store øyne på oss muzungoer som kommer travende på slep etter ansvarlig sj.pleier i avdelingen. Vi får grundig omvisning i alle rom, og vi ser fort at det ikke er norsk standard.
På high-cost wards, er det merkbart, renere, større, og bedre utstyr og fasiliteter. Der var det faktisk også en datamaskin for å føre journal og registrere data, men resten av sykehuset har papir-journaler. Det er merkbart stille i venterom, og de pasienter som søker hjelp, virker som de er utrolig tolmodige, og takknemlige for den lille behandling de mottar. Under en av omvisningene, stopper jeg å snakker med en afrikansk lege (det er ikke så mange av dem, de fleste flytter til utlandet etter endt utdanning. Dermed er det amerikanske, indiske og kinesiske leger som jobber her, sikkert i form av humanitære prosjekt/bistand). Denne legen heter Martin, og han spør hvor vi er fra, Når jeg nevner Norge, kommer vi fort inn på fotball, han har hørt om John Carew, Ole Gunnar Solskjær og Tor Andre Flo! J Jeg innhenter resten av gjengen, men før vi skilles, avtaler vi igjen at vi snakkes sammen senere, ved en annen anledning. 
Merker også stor forskjell i det å være mann her nede. Jeg får mer hilsner, og annerledes hilsner. Mot kvinner, er det mer ”Hello, how are you doing”, med ett smil eller nikk. Når de henvender seg mot meg, er det gjerne frem med hånden, mer og større hilsen, og avsluttes med ett håndgrep (som gutta i ghettoen)!
Når vi hadde omvisning, gikk strømmen på sykehuset. Det gikk visst titt og ofte, ikke uvanlig i det hele tatt. Sykehuset hadde flere heiser, men de var også rammet av strømstans… Når vi skal ned trappene, kommer det 4 mann bærende på en mann, liggende på båre. Mannen har en lapp i panna, og blir bært rett inn på noe som så ut som ett akuttrom. Under omvisning blir vi sjelden presentert for pasientene som norske sj.pl.studenter som skal jobbe der. Jeg tror de fleste av pasientene tror vi er turister for å se på fattige og syke afrikanere på utstilling! UBEHAGELIG! L Vi ble derimot presentert for ansvarlig lege for medisinsk avdeling, og over-sykepleieren for samme avdeling. De ønsket oss velkommen, og var veldig hyggelige! ”Feel yourself as home!”Vi får en omvsining på en egen avdeling som tilbyr Fysiotherapy/ -rehabilitiation for mennesker med amputasjoner, slag og lammelser. Vi får også se en sal hvor de lager proteser. De var IKKE av samme standard som i Norge, men var fullt ut brukende, og fyllte sitt behov for pasientene.
I samme bygg, ble vi fortalt at det var noe som het: Fast-track, hvor man som vestlig kunne få rask behandling. Det ble oppmodet at vi som norske studenter brukte sykehusets egne doktorer, istedenfor å oppsøke den private klinikken her nede. Bak denne avdelingen ble vi vist en stor gård, hvor det var lekestativ og litt apparater for barn og med mental disabilities. De kallte det for Psychiatric therapy and rehabilitation for children and young that needed stimulation of their senses. Altså en slags sansehage?
Under hele rundturen på området, var det utrolig varmt. Jeg merket raskt at jeg var dizzy, utrolig ekkelt. Jeg prøver å drikke så mye væske som mulig, men merker det ikke er nok i det hele tatt. Man må bare tømme innpå masse drikke på begynnelsen av dagen, og drikke jevnt utover dagen. Men med ikke flaskevann å kjøpe i mils omkrets, var det bare å håpe at omvisning ikke ville ta for lang tid, og vi fikk komme oss til en butikk for å kjøpe ett-eller-annet svalkende og hydrerende.
På slutten av runden ,blir vi vist Batoka, en avdeling sponset av den amerikanske stat, men landets ambassadør som representant. Her er det masse små barn, som er under behandling for bla. Malaria, og i følge av sine mødre. Helt til slutt får vi se den medisinske avdeling vi skal begynne vår praksis på. Allt ser veldig annerledes ut, men er glad vi skal begynne på denne aveling. Litt høyere standard, og med mange sj.pleiere, og zambesiske sj.pl.studenter. Vi får da en timeplan som ser ut som slik:
-Medical ward (Batoka) – 2 weeks.
-Bachelor – self studies 2 weeks.
-Maternety ward – 2 weeks.
-Mwandi mission hospital – rural experience – 2weeks.
-Self studies (forbedringsoppgaven) – 1 week.
-Pediatric wards – 1 week.
Endelig ferdig med omvisning, går vi til sentrum. Der får vi endelig litt påfyll av væske. Vi bestemmer oss for å spise på noe lignende Burger-King, men her også smaker maten underlig-
Det er deilig å være ute blant folk, ikke bli busset rundt som en gjeng sauer. Dette er Afrika for meg, ikke slike turistgreier. Gå gatelangs, komme tett på folk, se , høre, og lukte. Mangt å se/glo på, folk snakker og skravler på de undereligste tungemål.
Og ikke minst luktene, fra lugubre fast-food sjapper, kloakk, søppel, merkelige matvarer i bodene og på markedet. Mine reseptorer i nesen tok helt av, og slo seg instinktiv av etter kort tid.! Vi bestemmer oss for å stikke innom den beste dagligvarebutikken her nede; Shopwright (den som er ligner mest på vestlig standard), for å handle stort, allt vi trenger, og mangler. For første gang praier vi en blå taxi (lokale) hjem, men pruter og bestemmer prisen før avreise, betaler ved ankomst huset. Det blir nok ett lass, fyller opp hele bagasjerommet på en taxi, +3 personer
Christina kan fortelle at hun har blitt rundlurt! Under turen på markedet har hun blitt- SOKKELAUS! J hehe… En gateselger tilbyr hun en del penger for hårstrikken hennes, og gratis ting,men når hun sier at hun trenger det selv, spør han etter sokkene istedenfor. Christina ser muligheten for å kvitte seg med 2 stk illeluktende sokker, mot å få ett par turistvarer i bytte. Da forandrer tonen seg fullstendig, og hun må plutselig betale kwacha! Det hele ender med at hun må returnere hjem, uten sokker eller varer, litt lurere etter en sikkert helt vanlig erfaring her nede i Zambia 
Det er bare helt fantastisk å ha hushjelp, vi kommer hjem til ryddede/ og -nyvaskede rom alle dager unntatt søndag! Tror jeg skal investere i det hjemme og? Men vi lar ikke hushjelpen gjøre allt for oss her, jeg må nok vaske mine egne klær. Det er jo en ny erfaring, og jeg må spørre jentene hvordan man gjør detta her?! Vaskemiddel i en stor nyinnkjøpt balje, legge tøy i bløt, dyppe, gnikke, skure, og skylle, bytte vann, og vri og vrenge, før jeg henger de opp på noen plastikkhengere jeg har kjøpt på butikken. Glad for jeg ikke som jentene,de har jo tatt med masse (!) klær, og skifter ofte. Jeg greier nå dette her helt fint, og klærne blir rene(re), og med en bedre odør enn de var innen! 
Macho-Lasse blir satt pris på i dag av jentene, jeg har fått ”pakke-sang” i dag, som takk for min innsats med å være edderkopp-killer! En 6-pack med det lokale ølet; Mosi! Det er ett billig lokalt øl som smaker faktisk fantastisk godt! Dere er greie jenter, det er bare å fortsette, dette er slik han Lasse liker! :P
Vi er veldige forsiktige med å smøre oss med høy solfaktor her, har ikke planer om å bli solbrent, og se ut som en gjeng med hummere hele gjengen. Men merker at solfaktor 20 som jeg har med, er for beskyttende, får jo ingen farge jo?! Tror heller man får smøre seg med den der det er mest utsatt, og heller vær flink å bruke fuktighetskrem som etterbehandlig av sår hud?Jentene lager i stand ett fellesmåltid ute på terassen, mens jeg velger å trekke litt tilbake på rommet for å blogge og være alene. Det er grenser for hvor sosial jeg klarer å være, og for å beskytte meg selv, -og mine medstudenter, er det godt å være for seg selv. Man får også jobbet litt med oppgaver og ting som må gjøres. Vi er jo tross allt ikke på ferie her nede, men i praksis.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar